PHIL NOBLE

Phil Noble, Reuters.

Afterimage by Hilde Honerud:
(English text followed by the Norwegian original.)

This image will be his legacy.

When I was a little girl, I cut out pictures of the Monaco sisters and Diana and Sarah. I collected old magazines from the neighbors and organized the clippings into folders. The weddings were the highlights; the princesses were so beautiful, I admired them deeply; the royal gowns with their impossibly long trains were really cumbersome to cut out, and I would sit for hours. The men, however, I observed with a sense of wonder. They were utterly uninteresting—so gray and charmless—almost paltry. I genuinely wondered how it could possibly add up. Nine years old, in my childhood bedroom in Sigdal, I knew little about the intricate connections between power, money, and gender.

The image of Andrew Mountbatten-Windsor, after being arrested on suspicion of abuse of office with regard to his involvement in the sordid and depraved world of Epstein, becomes the image he will be remembered for. I have looked at this image over and over. It is a striking shot, but unlike the kind we are used to. It is an image that gives us what we want; it satisfies us.

The contrasts in the image are stark: we peer into a luxury car with white leather seats, a driver and a guard (it seems), while the flash pierces the blood vessels of his skull, laying him bare. The way he holds his hands—withered, desperate—and his gaze—all of it makes us think of a deathbed. We see the fall, and we see that he sees that he has fallen; he stares into the abyss.

It has a distinctly paparazzi style, yet, as far as I understand, it was taken by a serious press photographer (Phil Noble). It is not, of course, the absence of other images from an exceptional event—the arrest of a high-ranking royal—that makes this image stand out. When I look at the images the photographer took just before and after, the others appear far less dramatic.

But this image tells the story we long for. A moment that exposes a life (an institution? a social class?) void of self-awareness, in disbelief. The recognition of a fall, of guilt—it is an image that, through its unequivocal testimony of downfall, also, in a strange way, contains the possibility of remorse and forgiveness. We just love it. It is an image that satisfies us, in which we see that he understands his fall—he and all that he represents. Whether the image truly shows us what we will eventually get, is another matter. 

I have no doubt, however, that this image will endure as Andrew Mountbatten-Windsor’s legacy. 

Dette bildet er hans legacy.

Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av Monaco-søstrene og Diana og Sarah. Jeg fikk gamle ukeblader fra naboene, og organiserte utklippene i mapper. Høydepunktene var bryllupene, prinsessene var så vakre, jeg beundret dem dypt og inderlig, og kjolene med de enorme slepene, de var kronglete å klippe ut, jeg satt i timevis. Jeg registrerte derimot mennene med undring. De var helt uinteressante, så grå og sjarmløse, begredelige, og jeg lurte virkelig på hvordan dette kunne henge sammen. Ni år gammel på barnerommet i Sigdal visste jeg lite om makt, penger og kjønn.

Bildet av Andrew Mountbatten-Windsor, i baksetet av en bil etter å ha blitt arrestert for mistanke om misbruk av embetet og hans involvering i Epsteins usle og fordervede verden, blir et bilde han vil bli husket gjennom. Jeg har sett og sett på dette bildet. Det er et blinkskudd, men annerledes enn det vi er vant til. Det er et bilde som gir oss hva vi vil ha, det tilfredsstiller oss.

Vi ser inn i en luksusbil med hvite skinnseter, med det som framstår som sjåfør og vakt, og blitzen går rett inn til blodårene i hodeskallen, han er avkledd, motsetningene i bildet er slående. Måten han holder hendene, vissent, desperat, og blikket, alt dette får oss til å tenke på et dødsleie, vi ser fallet, og vi ser at han ser at han har falt, han stirrer inn i avgrunnen.

Det er i en tydelig paparazzistil, men likevel så vidt jeg forstår av en seriøs pressefotograf (Phil Noble). Det er naturligvis ikke mangelen av andre bilder fra en eksepsjonell hendelse (arrestasjonen av en høytstående kongelig) som får bildet til å skille seg ut. Når jeg ser på bilder fotografen tok like før og etter, ser de andre bildene langt mindre dramatiske ut.

Men dette er et bilde som forteller en fortelling vi søker. Et øyeblikk som blottlegger et liv (en institusjon? et samfunnslag?) uten selvinnsikt, i vantro. 

Erkjennelsen av et fall, skyld, det er et bilde som også gjennom sin utvetydige bevitnelse av undergang på en underlig måte også rommer potensialet for anger og tilgivelse. Vi elsker det. Det er et bilde som tilfredsstiller oss, der vi ser at han ser fallet, han og alt han representerer. Om bildet egentlig viser oss hva vi kommer til å få, er noe annet.

Men at bildet vil bli stående som Andrew Mountbatten-Windsors legacy, det er jeg ikke i tvil om.

Afterimage is an ekphrastic series exploring that one image you see when you close your eyes—the one that lingers in your mind. We invite different people to reflect on an image they can't shake. The column began during our time publishing the journal Objektiv and continues today under Objektiv Press.